Slemmismens konsekvenser

Jeg er for tida i Sør-Korea på Kongress, og har blant annet hatt muligheten til å nyte lyntoget KTX’ fortreffeligheter (1). Mer om det senere.

Etter å ha skumlest norske nettaviser for å bli up-to-date på hva som rører seg i den norske valgkampen, har jeg konstatert at Dagbladet mener at moteeksperten Kiki Sørums død må være den viktigste saken for nordmenn akkurat nå (2, 3, 4). Det er alltid trist når folk man har kjær går bort, men det må gå an å spørre seg hvor mange som har hatt et forhold til dem. Det samme kan forsåvidt sies om den omfattende dekningen Edward Kennedys bortgang har fått i norske media. Her er det nok innsalg fra internasjonale pressebyråer som har vært utslagene. Den saken jeg ble mest opprørt av var likevel historien om newzealenderen Jordan, som blir nektet dagpenger fordi han prøver å lære seg norsk (5).

Etter at Ap-mannen Rune Gerhardsen oppfant begrepet «snillisme» (6) har politikere fra mange partier nærmest konkurrert om å gjøre offentlige ordninger for folk som av ulike årsaker flytter til Norge dårligst mulig. Det er ikke vanskelig å se for seg at dette kan føre til en politikk som vanskelig kan kalles noe annet enn slem. I dette tilfellet var det altså slik at en mann som gjør sitt beste for å tilpasse seg det norske samfunnet, mister retten til dagpenger fordi han ønsker å lære seg norsk. Det fører til en ekstra vanskelig situasjon fordi han har forsørgeransvar. Alle som kjenner noen som har funnet kjærligheten utenfor EU-området vet også hvor ufattelig tungrodd UDI-byråkratiet er når alt man ønsker er å bo sammen med den man har giftet seg med.

I frykt for at noen en sjelden gang skulle få noe de ikke har gjort seg fortjent til (Noen som sa Stein Erik Hagens barn?(7)), har vi fått regelverk som rammer folk som ikke har gjort noe annet enn å prøve å skape seg et godt liv urimelig hardt. Slik bør vi ikke ha det.

Forfatter: Benjamin

Trebarnspappa fra Oslo med røtter på Vestlandet. Farmasøyt. Prøver å forske. SVer.