Et symbolutspill fra landbruksminister Lars Peder Brekk (Sp)(1), der han ønsker å få på plass et internasjonalt rammeverk som skal forby salg av landbruksprodukter fra klonede dyr fikk meg til å tenke på den ryggmargsrefleksen som mange har utviklet mot bioteknologi. Utspillet er helt åpenbart symbolpolitikk, fordi framstilling av klonede dyr er så dyrt at det helt åpenbart er ulønnsomt i alminnelig landbruksproduksjon (2). For en del medisinske produkter, der man f.eks. ønsker å produsere rekombinante proteiner (3), vil produksjon i dyr likevel kunne være nødvendig, fordi bakterier og gjær, som brukes rutinemessig i framstilling av andre rekombindante produkter, ikke har det samme produksjonsapparatet for slike stoffer som pattedyr. Insulin til diabetikere og en del legemidler til bl.a. revmatikere produseres i dag rutinemessig ved hjelp av rekombinant teknologi. I Felleskatalogens nettutgave opptrer søkeordet «rekombinant» hos ikke mindre enn 80 legemidler (4). Framstilling av rekombinante dyr er svært arbeidskrevende, og bruk av kloning kan redusere tida og kostnadene forbundet med å få på plass en produksjonsbesetning for et nytt produkt.
Når Nationens journalist skriver at landbruksministeren ønsker å få til et forbud mot handel med produkter fra klonede dyr er det derfor grunn til å spørre seg hvor informasjonssvikten ligger: Vet ikke landbruksministeren om denne typen produkter, eller har journalisten skrevet «produkter» og ment «matvareprodukter». Dersom det siste er tilfelle, vil et forbud kanskje føre til mindre kostnadseffektiv drift, ettersom man ikke kan bruke andre produkter fra produksjonsdyra enn de rent medisinske. Det vil likevel være udramatisk med tanke på tilbud og utvikling av legemidler. Det er en interessant diskusjon hvorvidt et slikt tiltak vil være fornuftig og tillitsskapende (du skal slippe å være redd for klonede dyr i matvaredisken) eller unødvendig hysteri (det er ingen åpenbar, rasjonell grunn til at matvareprodukter fra klonede dyr skulle være mer skadelige enn matvareprodukter fra dyr fra tradisjonell avl).
Gapet mellom den kunnskapen det er mulig for lekfolk å ha, og de muligheten en stadig mer spesialisert vitenskap gir, fører til at mye ny teknologi får noe svært mystisk over seg. Jeg har tidligere skrevet lettbeint om det homeopatiens manglende rasjonelle rammeverk (5, .pdf ss54-55, 6, .pdf ss52-53). Samtidig forstår jeg at mitt eget fag kan framstå som like mystisk for noen som ikke har brukt tid på å sette seg inn i det. For de som er interesserte i å lese mer om forholdet mellom teknologi, frykt og framtidsoptimisme, så har professor i biologi ved UiO, Dag O. Hessen, skrevet en lettlest og god framstilling av dette (7). Hessen er også inne på noe annet: At vi i Norge har et lavt nivå på den naturvitenskapelige basiskunnskapen. Det ville nok vært lettere å forholde seg til et stadig mer teknologisk samfunn om flere hadde en realfaglig allmenndannelse (8). Det ville kanskje også gitt oss en mer fruktbar debatt om forholdet mellom biologisk og kulturelt kjønn, der Preben Z. Møller har skrevet noe av det mer fornuftige jeg har sett (9, publisert på Anne Vikens blogg), og i skarp motsetning til nypositivistene han kritiserer, evner å integrere kunnskap om biologi med en normativ samfunnsteori på en meningsfull måte.
Du burde fjerna referansen til Hessen. Enhver som bruker Fukuyama som sannhetsvitne viser bare at han er dypt prega av to-kulturdebatten selv.
Tja, Fukuyama er jo berømt for å bomme, men Hessens artikkel er ikke så verst som helhet.
Hessens artikkel er bra, men hvis det er Fukuyama han først tenker på når han skal beskrive morgendagens samfunn og score retoriske poenger blir jeg mer enn skeptisk
Flott artikel. En av modern tids mest spännande utveckling, är möjligheten att kunna mass producera producera «in vitro» kjött produkter. Se: http://invitromeat.org/ Detta kommer att vända upp och ned på hela det något bestialiska (!) sättet vi idag producerar kjött på. Det kommer att bli otrolig besparing både ekonomiskt, ekologiskt och etiskt.