Abelia-sjef Paul Chaffey bruker i en kommentar høyresidas seier i EU-valget som bevis for at markedsliberalismen er vellykket og nyter stor folkelig tillit. Det er ikke så mange gode poenger i kommentaren. Han forutsetter at EU-valget sier noe som helst om hvilken tillit folk flest har til ulike ideologiske retninger. Han forutsetter at folks tillit til et bestemt politisk parti er basert på en forståelse av hvordan endringer av den økonomiske politikken fører til endringer i måten samfunnet styres på. Han forutsetter også at høyrepartiene ikke har moderert sine standpunkter i lys av finanskrisa.
Det første premisset er nesten latterlig. Med en valgdeltakelse på omkring 40% beviser ikke EU-valget noe som helst, og trenden for deltakelse i EU-valgene er synkende (1,2). I noen av de landene som er blitt hardest ramma av finanskrisa har valgdeltakelsen vært ned mot 20% (3). Det er all grunn til å tro at det utvalget av EU-borgere som stemmer ikke er representativt for EU-borgere flest. Det andre premisset er også svært diskutabelt: Mange stemmer i protest, mange stemmer fordi de liker enkeltpolitikere, og mange velger parti på bakgrunn av enkeltsaker. Svært få stemmer til høyre fordi de har et ideologisk engasjement for markedsliberalismen. Det tredje premisset er likevel det punktet der Chaffeys framstilling framstår som mest håpløs: Enten er han uinformert, eller så er han uredelig. Høyrepartier over hele Europa er nemlig blitt tvunget til korset. De har ofret sitt markedsliberale grunnsyn til fordel for en ny politikk. Sterkere statlig styring av kredittmarkedene, gode offentlige velferdsordninger og nasjonalisering av store finans- og industribedrifter har blitt det eneste politisk gangbare alternativet også for Høyres europeiske søsterpartier (4,5,6,7,8).
Det er tre grunner til at vi ikke har sett store forandringer i styringa av Norge. Den ene er at det ikke har vært like nødvendig. Norge hadde allerede et langt bedre rammeverk for styring av finanssektoren, nettopp fordi vi tror sterkere på offentlig styring. Det er likevel rom for å gjøre mer (9). Den andre er at vi har en gunstigere økonomisk posisjon på grunn av oljepengene. Den tredje er at vi har en stor offentlig sektor som fungerer som en buffer i dårlige tider og stabiliserer økonomien. De to første poengene har også fått internasjonal oppmerksomhet.
På det siste punktet er det rom for større reformer. Den viktigste hindringa for det er Aps høyrefløy som under Stoltenberg I-regjeringa viste at den ønsker å eksponere Norge og folks arbeidsplasser for større risiko, gjennom f.eks. å privatisere Statoil (10,11) og konkurranseutsette offentlige oppgaver. VG har laget en brukbar sammenligning som viser dette retoriske linjeskiftet (12). Det er ingen tvil om at det bare er snakk om retorikk, for Arbeiderpartiet nekter stadig å ta et oppgjør med denne politikken (13). Dersom vi på kort sikt skal se en endring endring i viljen til å satse på offentlige fellesskapsløsninger må det skje en maktforskyvning innad i Ap. De delene av partiet som har forankring i Fagbevegelsen (som blant annet føler seg lurt når det gjelder Statoil-privatiseringa(14)) og blant folk flest må få styrka sin posisjon.
Paul Chaffeys meninger om markedsliberalismens fotfeste står på ustø grunn. Når det gjelder handlingsrommet finanskrisa har gitt venstresida, er det åpenbart en del som står uutnytta. Mer kunne vært gjort om Aps direktørsjikt hadde fått svekket sin makt, men det er også viktig at de grepene som gjøres står i forhold til de utfordringene folk føler på kroppen i sin arbeidshverdag. I ei ny rød-grønn regjering må moderniseringa av offentlig sektor i større grad bruke fagbevegelsen som støttespiller. Det kan først og fremst skje ved at SV vinner oppslutning i valget. Dersom Ap opplever en reell trussel fra venstre, vil Aps venstreside stå langt sterkere i sine krav om at partiet skal jobbe for større jobbsikkerhet, færre tellekanter og mindre markedsstyring av offentlig sektor.
